Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Tur’

DAG 1 Søndag 16. oktober: Oslo – Tanzania

Avreise fra Gardermoen TIDLIG på morgenen, vi mellomlander i Amsterdam før vi flyr videre og ankomst Kilimanjaro flyplass på kvelden. Transport til hotell Aishi for kvelden/natten. Her pakker vi ut og legger igjen det vi skal ha med på Safari, men ikke på fjellet. Vi spiser lett mat og får siste informasjon før fjellet.

Dag 2 Mandag 17.oktober: Til Machame Camp (3000 moh)

Etter frokost kjører vi ca. 1 time med bil til Machame Gate. Her får vi møte guidene og bærere som skal bli med oss. Deretter følger ca. 7 timers vandring gjennom fascinerende regnskog. Vi tilbakelegger 18 vakre km og 1490 nyttige høydemeter.

DAG 3 Tirsdag 18.oktober: Machame Camp (3000 moh) – Shira Cave (3840 moh)

Vi går videre opp mot Shiraplatået. Etter frokost starter en jevn oppoverbakke, langs en rygg, opp mot Shiraplatået. Vi stopper for lunsj underveis og hviler litt før vi fortsetter noe flatere og kommer etter hvert til Shira Cave. Vi går ca 10 km og 840 høydemeter denne dagen.

DAG 4 Onsdag 19.oktober: Shira Camp (3840 moh) – Barranco Camp (3900 moh)

Dette blir en lang dag på vandring, ca 15 km og 6-8 timer. Vi setter foreløpig høyderekord på 4500 moh ved Lava Tower. Her spiser vi lunsj, og nyter den tynne lufta – før vi fortsetter ned en frodig og vakker dal, til campen på 3900 moh. Spektakulær utsikt oppover mot Kibo, og helt forskjellig fra gårsdagens etappe.

DAG 5 Torsdag 20.oktober: Barranco Camp (3900 moh) – Karanga Valley Camp (3950 moh)

Dette blir en kort og behagelig dag *kremt*, ca 5 timers vandring. Dog er det en tøff start, med bratt stigning opp «Breakfast Wall». De fleste gruppene vi møter underveis vil gå direkte til Barafu Hut denne dagen, men vi velger å legge inn en ekstra overnatting i Karanga Valley. Dette for å bedre akklimatiseringen, slik at vi øker muligheten for å komme oss til TOPPEN! Og dit vil vi jo.

DAG 6 Fredag 21.oktober: Karanga Valley – Camp-Barafu Hut (4600 moh)

Ca 4 timers veldig rolig vandring. I dag blir det en slak, men jevn stigning opp mot siste leir før toppen. Vi får lunsj når vi kommer frem, og deretter er det bare å slumre, slappe av og drikke, frem mot midnatt. Kun avbrutt av en treretts middag!

DAG 7 Lørdag 22.oktober: Barafu Hut (4600 moh) – Uhuru Peak (5895 moh) – Millennium Camp (3800 moh)

Når klokken er 22 00 fredag kveld, så kryper vi ut av soveposene. Er det kaldt? Er det stjerneklart og måneskinn? Det kribler nok litt ekstra hos de fleste av oss. Med hodelykter og varme klær starter vi vandringen. Vi bruker ca 7 – 8 timer mot toppen av Kibo: Uhuru Peak. Når vi kommer opp til kraterkanten ved Stella Point, begynner det å lysne til dag. Ekstra krefter dukker opp når lyset kommer. Herfra er det lettkupert og kun en snau times gange til toppen. Og hvordan det er å stå på Uhuru Peak? Ubeskrivelig deilig sies det. Da er alt slitet glemt *nesten*. Derfra blir mye nedoverbakke. Vi stopper på Barafu Camp for lunsj. Derfra videre ca. 2 timer til Millennium Camp. Totalt er vi på vandring ca 12-14 timer. En slitsom, men stor dag.

DAG 8 Søndag 23.oktober: Millennium Camp (3800 moh) – Mweka Gate – Aishi Ut av fjellet.

Ca. 4 timers gange til Mweka Gate. En flott dag gjennom regnskogen. Og denne dagen kan vi få gå så fort vi vil, men tar vi oss tid til å nyte den vakre regnskogen, vil vi ganske sikkert få øye på de sorte og hvite Colobus-apene, der de svinger seg fra gren til gren. Vi får servert lunsj når vi er ute av fjellet, og vi tar farvel med våre trofaste bærere og lokale guider. Transfer til hotell Aishi igjen. Nå smaker det godt med kald drikke, en dusj, og en dukkert i bassenget (i nevnte rekkefølge)!

Dag 9 Mandag 24 Oktober: Kilimanjaro – Nairobi – Masai Mara

Vi pakker om for safari, spiser en god frokost, kjører til flyplassen og flyr til Afrikas Metropol Nairobi. Vi setter igjen klær og utstyr fra fjellet hos vår lokale samarbeidspartner, og kjører til den nasjonale flyplassen. Herfra tar vi småfly *CRAP* ut til Masai Mara. En eventyrlig start på safarien! Vi skal nå nyte to døgn på vår unike lille bushcamp i Masai Mara. Teltene vi skal bo i er en form for «hustelt», med senger og toalett. Det er en liten camp med få telt, så det er ikke så mange flere enn oss her, våre lokale venner, og mange 4-bente. Vi koser oss med god mat og får tid til en «game drive». Vi kjører 4-hjuls-trekkere med åpent tak, og det er en fascinerende verden vi kjører inn i, ganske upåvirket av vår tilstedeværelse.

Dag 10 Tirsdag 25. oktober: Masai Mara

Full dag i Masai Mara med piknik – lunsj underveis. Middagen tilbredes av vår lokale kokk og serveres på langbord. En unik atmosfære! På kvelden nyter vi den afrikanske villmark rundt leirbålet, mens vi lytter til masaienes historier. Masaiene holder vakt ved bålet, natten gjennom. Vi kan love at dette er en spesiell opplevelse som du vil huske lenge.

Dag 11 Onsdag 26. oktober: Masai Mara – Nairobi

I grålysningen starter vi vår walkingsafari, etter en kaffekopp ved bålet. Vi vandrer i 3-4 timer. Når vi kommer tilbake i campen er det gjort i stand en god frokost for oss. Kanskje vil noe besøke en Masai – landsby og få et lite innsyn i levemåte til Masaiene? Etter hvert må vi ta farvel, og flyr tilbake til Nairobi. På kvelden er det middag før vi reiser til flyplassen for nattflyet hjem. Fornøyde, men vemodige.

DAG 12 Torsdag 27. oktober – Hjemme på morningen

Advertisements

Read Full Post »

Forje helg dro vi 7 jenter til Strømstad for å bli bedre kjent. Noen  kjente alle, noen kjente noen og noen kjente ingen (les meg). Min kollega Susann, mitt eneste knutepunkt inn mot gruppa kunne desverre ikke bli med. Det var aldri ett alternativ å ikke bli med, selv om jeg ikke kjente noen. Viktig å se mulighetene og ikke bare truslene, så da tok man på seg mulighetsbuksene og hoppet i det.

Det var med litt skrekkblandet fryd jeg satte snuta mot Ski fredag ettermiddag for å hente Heidi og Trine Lise. Trine Lise hadde skrevet en super veibeskrivelse til meg så det var veldig lett å finne frem for en som aldri har vært i Ski og som ikke har GPS. Begge jentene var lette å snakke med og turen til Sverige gitt super raskt. Ingenting er verre enn å sitte flere timer i bil med noen du ikke klarer å snakke med og kjemien bare kræsjer helt. Vi hadde ett lite pitstopp i Strømstad for å fylle opp med grillmat til kvelden og drikkevarer. Man kan jo ikke dra til Sverige uten å fylle opp kvota på vei hjem.

Vel fremme på hytta møtte vi resten av jentene: Kari Anne, Elisabeth, Marianne og Janne. Janne skal dessverre ikke bli med oss på tur likevel pga jobb. Det var Janne sin hytte vi var på i Strømstad og det var utrolig raust av henne og stille opp selv om hun ikke blir med på turen. Veldig hyggelig å bli kjent med deg Janne. Du virker som ei super jente med mye humør og omsorg. Ett skikkelig tap for gruppa at du ikke blir med til Kilimanjaro.

Samtalen gikk greit rundt bordet og det ble mye latter ut over kvelden. Vi hadde alle skrevet 10 statements om oss selv som kunne være både sanne og usanne. For å gjøre det litt ekstra morsomt, gjorde vi det hele om til en drikkelek. Sa du feil… ja da måtte du drikke. Fin måte å bli kjent og det ble ganske morsomt.

Lørdag morgen kjørte vi ned til havna der Marianne har seilbåten sin. En nydelig båt på 43 fot. Været var eksemplarisk med skyfri himmel og fin seilvind. Marianne var virkelig en kaptein i særklasse, tydelig og rolig i kommunikasjonen til oss «landkrabber» med varierende erfaring på sjøen. For min del blir jeg veldig usikker i seilbåt. Har jo tross alt ikke seilt siden Nordisk seilas i 1997 og da med en Colin Archer skøyte. Ikke helt det samme som en moderne plast seilbåt, selv om mange av prinsippene er det samme. Så takk Marianne for en minnerik og fantastisk deilig seiltur.

Etter denne helga er jeg sikker på at vi kommer til å få en fantastisk tur til Kilimanjaro. Vi er en veldig lik jentegjeng, men godt humør, lik humor og omsorg for hverandre. Bedre utgangspunkt for tur tror jeg neppe man kan få.

Read Full Post »

Rundt om i marka står det plakater med «Dette er ingen utedo, plukk opp etter hunden din». Men hvor skal man legge posene? Hvert år virker det som det blir fjernet flere og flere søppeldunker og det blir mer og mer irriterende for en hundeeier å skulle dra rundt på posene. De fleste av oss gjør det likevel for vi ønsker ikke at andre og spesielt barn skal tråkke, skli eller få på seg hundebæsj. Noen velger å dra posen med seg i timevis, andre plasserer posen der det en gang sto en søppeldunk, andre lar bæsjen ligge for de gidder ikke dra rundt på posen og siste gruppen plukker opp, drar på den en liten stund for så å kaste den fra seg (gjerne oppe i ett tre) Forstå det den som kan…

10 juni i fjor skrev VG en artikkel rundt problemet i Tromsø. Enhetslederen i Bydrift mente hunde eierne skulle plukke opp etter hunden sin, ta posen med hjem, tømme innholdet i doen, for så å kaste posen i søpla. Jeg kan hvertfall si såpass at det skjer ALDRI at jeg gjør akkurat det. Søppel vil alltid lukte på varme sommerdager. Er det ikke da bedre at den stinker fra en søppeldunk enn at du får den under skoen og kanskje tråkker den med deg helt hjem og inn? Vi lever ikke i en perfekt og lukt og problemfri verden, vi må rett og slett gjøre det beste ut av det for at det skal bli best mulig for flest… eller?

Om jeg er langt inne i skogen og Mira går på do over 2 meter utenfor stien så lar jeg den ligge. Så lenge den ikke er til sjenanse for andre og faren er minimal for at noen vil tråkke i den blir den liggende. Den råtner raskere og vi sparer miljøet både i antall søppeltømminger og produksjon av enda flere søppelposer. 

Poenget mitt er ikke at vi ikke skal plukke opp etter hunden vår. Men at noen ganger er det faktsk bedre å ikke gjøre det. Er man i tettbygde strøk og i nærheten av hus, hage, skole etc skal det selvfølgelig plukkes opp og posen skal definitivt i en søppeldunk og ikke legges igjen langs veikanten eller oppe i ett tre. Da er man jo like langt. Så får vi håpe at kommunen ikke fjerner alle dunkene for DA får vi hvertfall problemer. 

Read Full Post »

OMG mamma har begynt å trene. Det hele startet etter påske. Ikke vet jeg hva som skjedde men plutselig har hun funnet ut at vi skal løpe. LØPE…. Hva gir du meg? Jeg som trodde vi hadde det så fint. Gå tur, snuse litt her, spise litt gress der og så må man jo markere litt innimellom. Men nå… nå løper vi. Hun har fått med seg Vibeke og Lukas også på denne galskapen. Lukas den tullingen synes dette bare er helt topp. Jaja… Han vet ikke bedre stakkars, han er jo gutt. Kan i grunnen ikke forvente mer.

Ikke er det snakk om korte turer heller. Vi løper og går fort rundt Nøklevann (er jo 8,5 km)… I starten prøvde jeg å protestere. Sånn ca hver 10 meter satt jeg meg ned og NEKTET, men mamman min er sterkere (dritt au) også lokker hun med go’biter. Ikke bra… Er altfor svak for go’biter så da kommer jeg. Men det hinder meg ikke i å stoppe igjen og igjen og igjen. Jeg har også prøvde å foreslå andre veier, men hun gjennomskuer meg. Hun skjønner at jeg prøver å gå tilbake til bilen eller hjem. Sint blir hun også når jeg trasser slik. Så har vurdert å bli snill igjen…. Kanskje…

Og ikke nok med det. Har vært litt hos pappan min den siste tiden og han er jo enda verre. Han drar meg ut av senga kl 0500 for å løpe… Hva gir du meg?. HALLOOOO… Man sover da på den tiden av døgnet. Tror det har klikka for hele gjengen. Vurderte å rømme hjemmefra eller gjemme meg i skapet, kanskje under senga. Tror kanskje ikke jeg får plass under der forresten. Hmmm… Jaja. Finner sikkert på noe lurt.

Inntil videre får jeg vel rett og slett bare følge med. Mamma har forresten begynt å løpe litt mindre runder nå og det er mye greiere, selv om det er nesten hver dag. Da kan jeg være litt mer samarbeidsvillig så da trekker jeg igjen og mamma ble såååå glad. Så vi er egentlig venner igjen… Tror jeg da. Men ærlig talt… Hvem kan være sur på meg. Spesielt når jeg setter opp dådyr blikket mitt. Hihi.

Jeg kan smile tenk!

Alt dette til meg nå???
 

(mer…)

Read Full Post »